Hjelp til å leve – ikke bare til å dø
Jofridur Anna Jonsdottir kalles av familien og vennene for Frida og er en 52-årig trebarnsmamma bosatt på Jessheim i Norge. Som navnet antyder er hun egentlig fra Island, men kjærligheten brakte henne hit. Hun er gift med Rune, som hun traff da de begge jobbet i Danmark. Det er mange år siden nå. I dag er de tre sønnene deres alle i 20-årsalderen. De ble tvunget til å vokse opp raskt da Frida fikk sin kreftdiagnose for åtte år siden.
En respektfull og forutsigbar pleiesituasjon
I tillegg til familie og venner blir relasjonen til helsepersonellet en utrolig viktig del av tilværelsen når man blir alvorlig syk. Siden Frida fikk diagnosen, har hun i denne situasjonen satt ekstra stor pris på to ting. Det ene er den tryggheten som ligger i forutsigbarhet, særlig når det gjelder å få treffe de samme personene. Den samme onkologen og de samme sykepleierne. Det andre er respekt. Noe som for Frida betyr at hun får god informasjon og kan forvente seg ærlige svar på spørsmål og ting hun lurer på. Hvis det finnes forutsigbarhet og respekt, skapes det nemlig rom for også å leve, ikke bare for å være syk, mener Frida.
Jeg har hatt den samme onkologen fra første dag, og det at man blir kjent med hverandre, gjør alt så mye lettere. Hun vet hvordan jeg er og hvordan jeg reagerer på ulike ting. For meg har det vært viktig å få vite alt. Alt som legen min vet, ønsker jeg også å vite. Det er ikke alle som føler det slik. Men hun vet hva jeg trenger og setter pris på. Det øker tilliten, jeg stoler på at helsevesenet er der for meg og tar seg av alt omkring diagnosen min.
En svært ensom diagnose
Selv om Frida er omgitt av familie og venner som alle vil henne vel, er det hennes diagnose. Det tok nesten to år før hun klarte å innvie Rune i det hun opplevde og følte. Sammen gikk de på et kurs for kreftrammede, og der traff de andre i lignende situasjoner. Det hjalp mye.
Til tross for at jeg og Rune nok ikke blir gamle sammen, så har vi nuet. Jeg har innsett at jobben min i alt dette er å leve mitt beste liv. Men det er ikke det samme som alltid å være glad, det er en balansegang. Rune jobber som vanlig, men vi har blitt bedre på å ta vare på hverandre. Iblant drar jeg inn til byen og møter ham, og så spiser vi middag sammen bare han og jeg. Det er så urettferdig, for jeg har jo ham i dette, men han kommer kanskje ikke til å ha meg på samme måte når han blir gammel og syk. Det er en tøff tanke. Men det er ingenting noen av oss kan gjøre noe med. Så vi prøver å ha det så bra som mulig sammen nå.
Diagnosen brystkreft med spredning
Frida opplevde en enorm forskjell da hun gikk fra å ha brystkreft til å få diagnosen brystkreft med spredning. Behovet for å meddele seg til andre ble sterkere. Men det er ikke så lett å finne slike kontakter. Den slags initiativ bør helsevesenet ta i større grad, synes hun.
Når man har brystkreft med spredning, har man regelmessig kontakt med et palliativt team, men egentlig skal jo de bare hjelpe deg med å dø. Man trenger også å få hjelp til å leve. Jeg vil leve nå, og jeg trenger hjelp til det. Selv om jeg er privilegert, som er lykkelig gift og har en vidunderlig fin familie. Jeg tror at man må finne forskjellige ting og kontakter som gjør at livet fortsetter, og at man ikke bare eksisterer. På det området er det mye mer å gjøre som kan hjelpe pasienter som har diagnosen brystkreft med spredning.
